1. mai 1945
Kjære dagbok.
I går tok Hitler selvmord, noe jeg antar betyr at krigen endelig er slutt, når Tyskland får kapitulert. Jeg vet ikke hva som vil skje etterhvert, men jeg håper dette er starten på en god periode for det tyske folket, og også andre. Jeg synes vi fortjener å ha det bra nå, etter alle disse årene i krig. Tyskland og resten av Europa har blitt kraftig redusert etter alle bombene og slagene som har skjedd. Jeg håper at vi får et godt styre med flinke ledere og at vi går tilbake til å ha et demokrati her, uten maktgale folk som Hitler. Jeg har et ønske om at verden ikke er alt for sinte på oss tyskere, for de fleste hadde jo ikke noe med krigen å gjøre og var bare uskyldige vitner til massemord, bortføringer og elendighet. I dag koste vi oss med en liten matbit ekstra til middag. Vi lengter etter ett fritt land som det er godt å bo i, og vi vil at det er nettopp det vi kan få om en stund, selv om det vil ta lang tid å bygge opp igjen landet vårt, men dette er en start. Nå er jeg helt utslitt, god natt!
7. september 1947
Kjære dagbok
Åh, jeg har så utrolig lyst til å flytte til Vest! Å bo i Øst-Berlin er ikke morsomt, og Stalin og de andre fra Sovjetunionen bryr seg ikke i det hele tatt om hvordan vi har det. I stad da jeg gikk hjem fra venninna mi, så jeg at de demonterte fabrikken som er i strøket hun bor i. Jeg tror de gjør det over hele deres del, og sender delene til de andre landene i Øst. Hvordan skal det gå med oss?! Skal de la oss leve her, uten industri og matproduksjon, og se på at vi dør en langsom død? Moren min sier de skal se etter et sted å bo i Vest! Jeg håper så utrolig mye at de finner noe, kanskje vi kan flytte til noen i familien vår i vest? Men jeg er virkelig bekymret, for det er absolutt ikke enkelt…
24. juni 1949
Kjære dagbok
Endelig kommer vest-berlinerene med mat til oss! Etter at berlinblokaden kom tidligere i juni, har vi ikke hatt tilgang på noe mat. Dette var en slags hevn siden vest-berlinerene fikk en egen valuta, Deutche Mark. Det går rykter om at vesten har det mye bedre enn oss, derfor vil ikke Stalin la oss dra dit å se hvordan de egentlig har det!
7. januar 1992
Kjære dagbok
I dag har jeg vært i Øst-Berlin for første gang på ca. 30 år. Ting har virkelig forandret seg med disse årene, og det er utrolig hvor stor forskjell det var der og her i Øst. Alle bygningene er mye finere og mer moderne enn her, og menneskene er rikere, som man merker veldig godt. Jeg følte at vest-befolkningen skulte litt på meg, og følte seg litt bedre enn meg. Jeg håper dette vil endres med tiden, selv om det ikke er så veldig rart at vi er forskjellige fra hverandre, vi har tross alt ikke fått den samme behandlingen og vi har på en måte vokst litt fra hverandre. Jeg føler at dette vil ta en stund å endre, og at det tar lang tid før vi vil være ett samlet folk igjen. Jeg var og besøkte noen kusiner og andre familiemedlemmer som virkelig har blitt eldre. De har fått barn og stiftet nye familier, men det var veldig koselig å se dem igjen! Det er trist å tenke på alle i familien som har dødd på disse årene, som jeg ikke fikk tatt avskjed med. Jeg vil at familiene våre skal bli en igjen.
